Norsk Fysisk Selskaps undervisningspris til Per Arnslett, Drammen vgs
Her er prisforedraget på Landskonferansen i Ulvik, fredag 12. august 2005.
Givere av prisen, ærede jury, kjære fysikkvenner.
Jeg er fremdeles lammet etter at jeg fikk meldingen om at jeg var tildelt Norsk Fysisk Selskaps Undervisningspris for 2005.
Da jeg ikke har noe grunnlag for å trekke i tvil vurderingsevnen til verken juryen eller de som har innstilt meg, så må jeg godta tildelingen.
Etter å ha hørt Cecilia Jarlskogs fascinerende beretning om nobelprisen og nominasjonsprosessen, vil jeg gjerne få slå fast at jeg ikke har nominert meg selv!
Av begrunnelsen fra juryen fremgår det at prisen denne gangen primært er en pris til grasrota i Norsk fysikk. Ja, jeg tilhører grasrota og føler meg mer vel der nede enn her jeg står nå.
Det fremgår også i begrunnelsen fra juryen at mange av min generasjon av fysikklærere kjenner meg. Det betyr igjen at jeg kjenner og har hatt kontakt med en lang rekke fysikklærere, på grasrota, som gjør og har gjort en imponerende, dyktig og kreativ innsats i norsk fysikkundervisning. Disse har inspirert meg og motivert meg til å bli en bedre fysikklærer.
Når en nasjon skal hedre innsatsen til fotfolket som har forsvart landet, så ærer de ”Den ukjente soldat”. Det er mange som fortjener å æres for sin innsats i formidling av fysikkfaget. Jeg føler at jeg må få stå her som en ”Ukjent soldat” fra grasrota som representant for dere alle sammen. Selv har jeg mange ganger stilt meg spørsmålet ”Hvorfor akkurat meg?”.
Men nå står jeg her og ydmykt takker for tildelingen.
De fleste av min generasjon av fysikklærere kjenner meg ble det sagt, men jeg starter likevel med en kort presentasjon av den for mange her ”Ukjente fysikklærer”
Jeg er fra Drammen og gikk selv på den skolen, Drammen videregående skole, der jeg til nå har undervist i et meget inspirerende fysikkmiljø. Veien til min interesse for fysikk gikk gjennom en glimrende og inspirerende fysikklærer på gymnaset, Ingolf Johnsen.
På Blindern ble det etter hvert hovedfag i fysikk, der den store inspiratoren var professor Sven Oluf Sørensen. Dette var i perioden fra 1963 til 1965 da partikkeleventyret skjøt fart. Planen om ”å gå i skolen” holdt seg selv da muligheten for videre partikkeljakt dukket opp. En vanskelig avgjørelse den gangen, men jeg har aldri angret, aldri!
Jeg har nå vært i skolen i 40 år, 4 år i Fredrikstad og 36 år I Drammen. I en periode på 40 år har det selvfølgelig skjedd mye både når det gjelder hva som blir undervist, måten stoffet presenteres på og utstyret man råder over.
En del av dere har sett den gjenstanden som jeg har her og som har vært utstilt med påskriften ”Hva er dette?”
I Bruun og Deviks lærebøker, tidlig på 60-tallet, var dette apparatet nøyaktig beskrevet. Ja, dere så det vel med en gang, apparatet er selvfølgelig et Hypsometer! Ved å koke vann i beholderen og lese av temperaturen i dampen over væsken på termometeret, kunne vannets kokepunkt bestemmes og dermed trykket. Med kjennskap til trykket ved havets nivå den dagen og hvordan trykket varierer med høyden, kunne høyden over havet bestemmes. I dag kan et slikt apparat erstattes av en hendig GPS, som jeg har her. Med noen tastetrykk kan jeg lese av at jeg nå står 7 meter over havets nivå. Unektelig en enklere metode! Hypsometeret ble presentert i lærebøkene den gangen fordi elevene hadde et faglig forhold til de prosessene og beregningene som lå til grunn for høydemålingen. GPS´en er en ”black box” og kan ikke på samme måte presenteres i dagens lærebøker. Har vi tapt noe? Elevene kunne for 30 til 40 år siden mer om radiorørets virkemåte og anvendelse, enn hva dagens elever vet om transistoren. Er dette en gunstig utvikling? Jeg stiller spørsmålet. Nok en fordel ved hypsometermetoden var at den ga ferdig kaffevann!
Dette med ”Hva er dette?” er noe jeg har utnyttet de senere årene for å skape interesse for fysikkfaget og som miljøfaktor på fysikkavdelingen. Utenfor fysikkrommene våre står ”TENKEBOKSEN”. Det er en glassmonter der det i løpet av et skoleår presenteres fire oppgaver av typen ”Hva er dette?” eller av typen ”Hvordan vil du løse dette problemet?”
Da jeg stilte ut et radiorør, en triode, var de mest vanlige svarene at det var en lyspære - sparepære - eller gammel blitspære til et fotoapparat, men noen fant frem til hva det var. Løsningen ble gitt sammen med en forklaring av virkemåten, transistorvarianten ble vist og utviklingshistorien for denne ble fortalt. Vitenskapshistorie er viktig!
Utstillingen av en punchemaskin for hullkort viste, som ventet, at dette er et glemt lagringsmedium. Det måtte en del ledetråder til før løsningen ble funnet. Kontrasten er stor til dagens metoder for innlesing og behandling av data.
Disse og liknende oppgaver har vist elevene hvilken enorm og rask utvikling vi har hatt på det teknologiske området og at fysikere har stått sentralt her. De fleste av objektene til disse oppgavene har vært utlånt av Norsk Teknisk Museum.
Oppgavene av typen ”Hvordan vil du løse problemet?” har kanskje vært de mest engasjerende. En av dem, ”Vannflytting”, er nå satt frem, prøv dere på den!
Den som løser alle oppgavene i skoleåret, blir ”Årets nøtteknekker” og får ”Den gylne nøtteknekker”, en ettertraktet pris.
Oppgavene har ikke bare engasjert fysikkelever, men også elever fra andre fagområder og skolens personale har vært deltagere.
”TENKEBOKSEN” kan være et virkemiddel for å skape et godt fysikkmiljø slik at flere velger fordypning i fysikk og i neste omgang søker realfaglige studier.
Norge satser på å være en høyteknologisk nasjon. På denne bakgrunn er siste melding fra ”Samordnet opptak” om en fortsatt nedgang, denne gang på ca 12 %, i søkningen til realfagsstudiet, ingen god melding.
Nødvendigheten av en ”Realfagsdugnad” begynner nå å få bred oppslutning. I sommer har det vært mange avisartikler og leserinnlegg der den synkende interessen for realfagene har blitt diskutert og også hvilke virkemidler som bør settes inn. I denne ”Dugnaden” må nødvendigvis formidlerne av faget ha en viktig oppgave. Det gjelder både hva som skal formidles og hvilke pedagogiske metoder som skal anvendes.
Jeg har ikke skapt noen ”Ny pedagogikk”, men stolt på at min egen formidlingsglede og innlevelse ville motivere elevene. Nødvendige forutsetninger her vil være faglig trygghet, at du er glad i faget og at du føler at det er meningsfylt å undervise i fysikk. Dette henger sammen med at du har faglig fordypning i faget. Det er meget alvorlig når en undersøkelse, som er utført av Ragnhild Sohlberg i Norsk Hydro, viser at innen drøye 10 år vil godt over 60 % av de som underviser og har fordypning i realfag, pensjoneres. Jeg står her som en representant for en ”utdøende rase”, vi som har hovedfag i fysikk og underviser i skolen, det er mange av oss her. Det er nødvendig at de stimuleringstiltak som nå settes inn, vil virke så raskt at disse plassene kan fylles opp umiddelbart.
I flere av avisinnleggene i sommer ble det fokusert på at realfagene må komme elevene i møte. De må, populært sagt, treffe elevene hjemme. Jeg kan være enig i det, men ikke for enhver pris. Ser vi på byggverket som faget fysikk utgjør som det terrenget vi skal bevege oss i, så er det strengt tatt bare kartet vi kan gjøre noe med. Terrenget kan og vil ofte være krevende, men med et godt kart kan det gjøres lure veivalg fram mot målet. Morsomme eksperimenter og en økt satsing på ”Vitensentre” er nødvendige inspirasjonskilder, men kan ikke alene stå for fysikkundervisningen. I noen avisinnlegg får man inntrykk av det.
Vi er nå midt oppe i en prosess der det lages nye læreplaner i alle fag. En studie av forslaget til læreplan for naturfaget i ungdomsskolen og den videregående skolen, viser at faglig kompetanse er absolutt nødvendig dersom gjennomføringen skal føre til et kunnskapsløft. Gruppen av lærere med fordypning innen realfagene må økes.
Gjennom deltagelse i prosjektet ”Fysikk for det 21. århundre”, har jeg sett en dreining i emnevalg og innføringsmetoder som jeg har tro på. Jeg kjenner igjen mye av dette i de nye læreplanene for programfaget fysikk.
I ”Teknologidelen” er det gitt en ny sjanse til transistoren slik at den kan komme opp på ”radiorørnivå” som jeg har nevnt tidligere. Anvendelse og virkemåten til lysfølsomme detektorer i digital video og digital fotografering skal koble faget til virkeligheten. Det samme skal ultralydavbildning, magnetisk resonansavbildnig og digital behandling av lyd gjøre. Dersom disse planene skal kunne gjennomføres, må det bli gitt tilbud om grundig etterutdanning slik at de som underviser kan føle den helt nødvendige faglige trygghet
Det understrekes sterkt at fysikk er et eksperimentelt fag der elevene skal foreslå, planlegge og gjennomføre undersøkelser. Dette må følges opp med tilstrekkelige bevilgninger til nødvendig utstyr. På utstyrsområdet har allmennfag vært sinker i forhold til de yrkesfaglige studieretningene. Svikten har vært stor når det gjelder oppgradering av utstyret slik at utstyr forfaller. Forfallet må stanses. Vi må få en yrkesfaglig status på dette området i tråd med det som hevdes i Norsk fysikklærerforenings solide arbeid ”Fysikk for framtiden - En drøfting av og grunnlag for framtidig læreplan i fysikk”.
Under drøfting av høringsutkastet til Programfag I og II i går, var det kritiske bemerkninger til noen punkter, men det var enighet om at det var en ”spenstig” læreplan. Jeg har tro på at man er på rett vei og jeg gleder meg til å følge utviklingen.
Jeg vil slutte av dette prisforedraget i ærbødighet til alle dere som har inspirert meg i mitt arbeid. Det sitter mange av dere her, som jeg er stolt over å kunne kalle mine kolleger. Takk til dere og takk for oppmerksomheten.