The American Institute of Physics har, for The American Association of Physics Teachers laget en samling av skrifter vedrørende den spesielle relativitetsteorien (SRT). Det første skriftet har en kort introduksjon, og så en bibliografi omhandlende ialt 100 bøker og andre skrifter, med generelle vurderinger og kryssreferansen Dernest følger 15 skrifter, dels i fac simile, slik som B. Rossi og D. B.-Halls originalrapport om myonobservasjoner (1941) og G. Holtons tilbakevisning av E. Whittaker (196'0): Whittaker hadde, i sin bok av 1953 tilkjent Lorentz all prioritet for SRT. Lorentz selv, denne hedersmann innleder aller siste avsnitt'av-sin bok (1909,-også i oppfrykk av 2. utgave 1915'i Fys-. Bibl. UIO)'slik:
Det ville være uretferdig ikke å legge til, at ved siden av den facinerende dristighet i hans utgangspunkt har Einsteins teori en annen fordel fremfor min ---

Det dreier seg om to forskjellige relativitetsteorier. Dette har undgått Whittakers, Holtons og alle andre kommentatorers oppmerksomhet i nær 100 år. - Tilbake til skriftsamlingen: De siste 12 skrifter, ialt 70 tetttrykte A4 - sider har tilknytning til "klokkeparadokset" til romfart og relativistiske effekter og til Tid og Relativitet. Skriftene er omhandlet i bibliografien. Den faglig-kritiske vurdering overlater Instituttet til fysikklærerne. Det er nettop slik det skal være.

Skriftsamlingen kom inn til Fys. Bibl. UiO i 1964 og har der signaturen III : 249. Her skal først tas fatt i P. G. Bergmanns skrift av 1966. Bergmann var Einsteins assistent i slutten av 1930-årene og har nok diskutert klokkeparadokset med Einstein. Under inngangsordene Clock Paradox i 2. utgave av 20-bindverket  The Mc Graw - Hill Encyclopaedia of Science and Technology (Math Bibl. UiO) skriver Bergmann:
Tiltross for at klokkeparadokset blusser opp nå og da i den vitenskapelige litteraturener, er ikke noe fundamentalt nytt kommet til siden 1905. Den opprinnelige beskrivelsen av effekten og analysen av den er fullgod i dag.

Beskrivelsen og analysen som Bergmann sikter til er den Einstein har i det legendariske juni 1905-skriftet (Einstein: Collected Papers, bind 2, side 275', Fys.Bibl. UiO), slutten av § 5; Den opptar ialt 10 linjer:
Hvis det i A finnes to ur som går likt og man beveger det ene langs en lukket kurve med konstant fart  v  til det kommer tilbake til A, hva som kan ta t sekunder, så går det siste uret ved sin ankomst til A  1/2t(v2/c2) sekunder for sakte i forhold til uret som ikke har vært i bevegelse. Man slutter derav at et på jordens ekvator befintlig mekanisk ur går litt langsommere enn et nøyaktig likedan beskaffent ur som befinner seg på en av polene.

Einstein anstiller altså ingen betraktninger av effekten. Som den erfarne fysiker han allerede da var, vil han først se den bekreftet ved eksperiment, om også bare tankeeksperiment. Man skal nemlig ikke uten videre innfortolke noen fysisk realitet i hva som kommer ut av matematikk. Lengde-kontraksjon er er et nærliggende eksempel på en realitets-tom formalisme. Matematikk er en tro tjener, men en slem herre!.

I desember 1907 skriftet (soll. Papers, bd 2, s. 472) en revidert og utvidet versjon av juni 1905-skriftet har Einstein ingenting om klokker på rund- eller rettlinjet frem- og tilbakegang, heller ikke i boken av 1916 om SRT og GRT, som forlaget ganske optimistisk ga undertitelen Allmenforståelig . Einstein har ansett temaet å være rett og slett uinteressant.

Avsluttning følger her:

Øivin Grøn har én artikkel: Relativistisk Tid i Fra Fysikkens Verden nr. 4 1992. I innledningen leser man:

Vi skal her se hvordan Einstein resonerte for å forklare denne effekten (tidsforlengelsen) og hvilken betydning den har for en fullstendig oppklaring av "tvillingparadokset".

Og oppklaring får vi, forfatteren kommer, åpenbart på egenhånd til samme resultat som Bergmann, omenn han ikke har Bergmanns litt polemiske konklusjon. Øivind Grans artikkel er opptatt i sin helhet i RST lærerveil. 3 FY (1993).

Einsteins 10 linjer bragte 10 000 onde ånder til å fare i andre forfattere, slik at de, likesom den gadarenske svineflokken vi hørte om i bibelhistcrien kastet seg i avgrunnen. Det siste blaff fra avgrunnen må vel være R. M. Walds artikkel Clock Paradox i 8. utgave av Mc Graw-Hill Enc.(1997,også Math.Bibl).Og man ser av den hvordan denne diskusjonen har kunnet trekke ut gjennom: nær et århundre. For det første har forfatterne den presisjonsmangel som alle rede Einstein hadde i juni 1905-skriftet. Han skjelnet ikke mellom tidspunkt òg tidsintervall. Det er som om man i geometrien ikke skulde skjelne mellom punkt og linjestykke. Han betegner begge deler tid i innledningen endog i anførselstegn, som om det skulde være noe suspekt ved begrepet. En annen presisjonsmangel kan også tilbakeføres til dette skriftet. En relativistisk betraktning går ut på å re-latere, side-stille to observatørens observasjoner, og så anføres det at der observeres slik og slik, men man levnes i tvil om hvilken av observatørene det er som observerer akkurat det. Det skyldes kanskje at man anser "hvilesystemet" som prioritert. Begrepet hvilesystem bør utgå av teorien. Einstein har det ikke i desember 1907-skriftet.

R. M. Wald har "Minkowski-diagrammer", disse som mere enn noe annet likner kråkereir, og som ikke kan illustrere relativistiske effekter, fordi det de to observatører iakttar ikke kan illustreres i samme diagram. Så det som kråkereirene illustrerer, alltid vanskelig utlesbart,er "klassisk" Doppler-effekt, som vi kjenner fra 3 Fy. For å illustrere "relativistisk" Doppler-effekt må man ha to sideordnede diagrammer.

Nettop hva vi har i 3 FY i tilknytning til utledningen av uttrykket for Relativistisk Tid (Relativistisk Tidsintervall),den knytter seg til to enkle figurer.

Denne utladningen i 3 Fy er fullgod fysikk, som alt annet i 2 Fy og 3Fy, der er ingen useriøs forenkling. Det kan, ved en liten modifikasjon gjøres mere ut av figurene, slik at man i figurene kan utpeke både effekter som er, og effekter som ikke er i overensstemmelse med Newtons bevegelseslære; "klassisk" Dopplereffekt og "relativistisk" Dopplereffekt. Måling av relativistisk Doppler-effekt er veien til eksperimentell, tallmessig bekreftelse av uttrykket for relativistisk tidsintervall med ekstrem nøyaktighet, derfor er det verd å bli kjent med denne effekten. Myonobservasjonene kan, som Rossi og Hall gjør uttrykkelig oppmerksom på, bare gi en nokså usikker bekreftelse..

Det utgangspunkt Lorentz siktet til, strider allerede mot Newtons bevegelseslære, for det innebærer at et og samme lyssignal, eller en og samme radarpuls skal ha tallmessig samme fart i forhold til to observatører som er i bevegelse i forhold til hverandre. Dette er; etter min mening ikke selv- motsigende, som Grøn vil ha det til, det motsier Newtons bevegelseslære. Og som allerede Galilei skriver, man står fritt i valget av sine postulater, det er teorien som deduseres ut fra dem, som skal stå sin prøve.

Men postulatet må ikke kunne falsifiseres ved eksperiment, slik som Lorentz' utgangspostulat, Fitzgerald-kontraksjonen er blitt, med ekstrem sikkerhet så sent som i 1990.

 Av Ole G. Dahl